Daniel Hammer er født i 1963 på det som het EC Dahls stiftelse i Trondheim.

Hans unge far, en håndverker innen elfaget, var ikke egnet til å være far. Han hadde et par skikkelige foreldre som ønsket at de hadde råd til å bo på Øvre Singsaker. Men det hadde de ikke.

Daniels mor var svært mye syk i den korte tiden hun var til stede i Daniels unge liv. Moren orket ikke å leve, og valgte å ta sitt eget liv da Daniel var 8 år. Hun gjorde det for at Daniels far erkjente at han ikke egnet seg å være far og ha et tradisjonelt familieliv. Han stakk av gårde på sjøen og tok hyre på en båt. Han bosatte seg senere i Thailand og døde i tsunamien i 2004.  Lille Daniel så ikke sin far etter at han reiste fra Nardo og familien. Lille, lange Daniel var da foreldreløs fra han var 8 år.

Daniels mor var kjærlig, enebarn i en arbeiderfamilie. Hun ble funnet av Daniel da han kom hjem etter skoledagsslutt på Nidarvoll barneskole. Hun lå i en blodpøl i egen seng, med et tømt pilleglass på nattbordet og avkuttede pulsårer på begge håndleddene. Da Daniel fant henne slik, la Lille Daniel la seg stille og rolig ved siden av henne og lå der i en time og tok et kjærlig farvel med sin elskete mamma. Blodig tok seg ned en etasje til nabokona i etasjen under, ringte på og ga henne et sjokk.

Daniel Hammer fant på en måte ro i mammas farvel og da ambulansefolkene bar henne ned trappene fra fjerde etasje i betongblokken, skjønte Daniel én ting, at han måtte klare seg selv i livet.

Daniel gjorde det bra på barneskolen og ungdomsskolen. I all idrett han drev på med, ble han raskt best. Ikke alle likte det. Han måtte vinne, fordi han følte han ikke hadde noe valg.

Han var populær hos ungjentene. Han vokste opp hos besteforeldrene frem og tilbake etter noen runder hos ulike fosterforeldre. Men mangel på mat og omsorg i barnsben preget det som skulle bli en ensom og noe sær ulv som fungerte bra sosialt, men gikk alltid sine egne veier. Ikke alle forstod det, men det var ikke hans problem.

Men den unge ulven kunne jage. Enten det var resultater på skolen, resultater på idrettsmannen eller å få de søteste jentene. Han hadde en vilje og energi som ingen andre hadde. Og han ga seg aldri. Alt var mulig!

Han måtte begynne å tjene penger som 12-åring. Han skjønte at han kunne nå langt, for han var effektiv, kjapp i hodet og nølte aldri med å beslutte og eller ta sjansen, når den bød seg. Han var svært utålmodig med det meste.

I den videregående skolen fikk han en lærer som endelig så potensialet hans. Denne læreren fikk Daniel Hammer til «å se lyset, sitt eget lys.» Det ble samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi. Han var tydeligvis et talent. Daniel likte tall og lærte seg å regne. Og da læreren sa at i business handlet det om at 2+2 skulle bli mer enn 4, skjønte Daniel Hammer tegningen.  

I plikttjenesten i Forsvaret ble Daniel Hammer en militærpolititjenestemann i Hæren. Her fikk han raskt lederoppgaver. Han ble han kjørt svært hardt i opplæringstiden og ledet en politistasjon ved Heggelia leir, nær Bardufoss.

Studiene på den prestisjefylte Norges Handelshøyskole i Bergen, klarte han seg gjennom med et meget bra karaktersnitt. Der fikk han en del venner for livet og mange senere forretningskontakter. Der fikk han også fart på kjærlighetslivet.

Han fikk også tilbud om ekteskap fra en av Norges rikeste kvinner fra en rederfamilie på Sørlandet, men han takket pent nei. Forskjellen i klassebakgrunn ble rett og slett for stor.

Ca. 6 mnd. før studiene ble avsluttet, var det en av Norges største banker som presenterte seg på en temakveld, slik som var vanlig på denne høyskolen. Etter deres presentasjon om kvelden med etterfølgende pizza og øl, ble det hengt opp en intervjuliste på rette sted. Hammer ønsket seg intervjutrening og skrev sitt navn øverst på en liste bestående av til slutt femten navn. Dagen etter startet intervjuet med bankens personaldirektør og deres finansdirektør. Den første med erfaring fra Forsvaret, den siste fra NHH og finans. Etter noen innledende fraser fra de to direktørene, ble det spurt direkte; «hvorfor synes du, Daniel Hammer, at vi skal ansette deg?»

Hammer lente seg rolig tilbake i stolen, så i taket og etter en pinlig pause på 15 sekunder sa han; «Det er ikke tilfeldig at navnet mitt står øverst på den listen dere har liggende foran dere». Hva hadde han å tape!

Begge direktørene holdt på å få opp gårdagens pizza. Hvilken arrogant jævel, tenkte sikkert begge to. Men etterfulgt av et smil fra Hammers side, endte det med at han var den eneste som ble tilbudt jobb i denne banken fra NHH.

Hammers finansbakgrunn fikk han så i bank. Her lærte han seg alt om finansiering av selskaper og store konsern. Bruken av finansielle produkter og hans aggressivitet gjorde han til avdelingens beste selger. Hans overordnede ble overasket at han også, etter hvert, ble avdelingens beste på kreditthåndtering av store konsern. Han måtte bare få til det også. Men bank ble for regelstyrt og kjedelig for Hammer. Han trengte ikke å anstrenge seg for å lykkes. Han sa opp sin jobb den dagen han skulle forfremmes til banksjef.

Etter noen år som finansdirektør i flere skandinaviske selskaper, og arbeid for flere av landets kjente gründere og investorer, nådde Hammer toppen. Adm. direktør for 1.500 ansatte i 2 land. Men for Hammer ble det ikke toppen.

Med eiere han gjorde rikere. De var grådige og kranglet om alt, orket ikke Hammer mer. Som vanlig skulle de feteste lønnstilleggene komme da han sa opp. Men da var det alltid kjørt for Hammer. Hans headhunter mistet ett av sine favorittprodukter og ble sjokkert over at Daniel Hammer skulle starte egen virksomhet. Hammer så aldri headhunteren igjen. Egenrådig og egne veier har nok vært et mantra og ledestjerne i mange år. At han skulle bli en gründer, hadde ingen trodd. Hans forhandlingsstyrke, ledererfaring og finanskunnskap ble hans grunnpilarer i oppbyggingen av egen virksomhet.

Fundert i egen oppvekst har Hammer alltid syntes at verden er urettferdig. Han så det nærmet som sin plikt å hjelpe andre. Han lånte folk penger, hjalp folk ut av problemer og arbeidet i forkledning i Frelsesarmeen med å servere mat til prostituerte, fattige og utstøtte. Hammer fant glede i å hjelpe andre mennesker. Han hadde ingen familie å ta vare på.   

Hammer skulle bli rik selv. Når idioter greier det, kunne han også.

Hans belønninger i trappetrinnene i klassereisen ble dyre og eksklusive klokker, viner og cognac. Biler og smykker var ikke hans greier. Musikk fra Spotify ble Hammers nærmeste venn.

Men i alt han gjorde, måtte han lykkes, men det ble også hans største utfordring.